Vakkert
Her sitter jeg og leser en av de nye bøkene som jeg kjøpte på Fredag. The Perks Of Being A Wallflower, av Stephen Chbosky.
Det er en utrolig fin bok om en gutt i begynnelsen av tenårene som begynner å lære om ting i livet som kjærlighet, sex, dop og mye annet. Han er en person som er ganske innstengt og står utafor alle andre. Den er skrevet i en form av brev til en person vi egentlig ikke vet så mye mer om enn at det nettopp er han hovedpersonen skriver brev til.
Jeg sitter som sagt og leser i denne (med et band som heter The Arcade Fire på ørene, utrolig vakker musikk), og jeg leste et utsagn i den som jeg synes var så utrolig fint at jeg bare måtte dele det med dere.
Det er en utrolig fin bok om en gutt i begynnelsen av tenårene som begynner å lære om ting i livet som kjærlighet, sex, dop og mye annet. Han er en person som er ganske innstengt og står utafor alle andre. Den er skrevet i en form av brev til en person vi egentlig ikke vet så mye mer om enn at det nettopp er han hovedpersonen skriver brev til.
Jeg sitter som sagt og leser i denne (med et band som heter The Arcade Fire på ørene, utrolig vakker musikk), og jeg leste et utsagn i den som jeg synes var så utrolig fint at jeg bare måtte dele det med dere.
''..., and Mark said that the amazing white stars were really only holes in the black glass of the dome, and when you went to heaven, the glass broke away, and there was nothing but a whole sheet of star white, which is brighter than anything but doesn't hurt your eyes. It was vast and open and thinly quiet, and I felt so small.''
Er det bare jeg som synes dette er vakkert?
